Å være kunstner og mamma samtidig! by Mailind Solvind Mjøen

Jeg har da vært mamma nå i knappt 1 år så her er ingen allviter inte!

Jeg har vært opptatt av denne problematikken/dilemma/valget i mange år. Jeg oppserverte at flere av de største kunstnerne jeg møtte (også av kjønn:kvinne) ikke hadde barn. De har viet sitt liv til å jobbe med kunst i stedet for familie.

Er det i det heletatt mulig? tenkte jeg. Å være kunstner er en hårfin balanse mellom massiv ego og dårlig selvtillit (iværtfall er dette min erfaring). Du må holde deg selv oppe, si "shit så bra jeg er! Dette fikser du! Ja nå traff du spikeren på hode!", samtidig som en vis bakkekontakt kreves, da du tross alt lever i et samfunn, møter folk (om enn så lite) og har relasjoner til andre mennesker. Jeg merker at jeg kan være fraværende, til tider selvsentrert når jeg jobber som mest med kunst. Å bare ta hand om seg selv og kun konsentrere seg om jeg-et og sine egne tanker og ideer er jo ofte det som skal til, og hvordan passer barn inn i dette? Som kvinne og kunstner merker jeg også at det fins en annen forventning enn om jeg hadde vært mann og kunstner. Jeg skal sette barn og familie forran kunstkarriere, og det er ikke tilgitt å dyrke mitt eget på samme måte som kanskje mannlige kunstnere får lov til eller tar seg friheten til. Historisk sett har vi jo til og med begreper/konsepter som "det mannlige geniet".

En periode lusket tanken i bakhodet om at det beste for kunstnerskapet måtte være å være singel, ensom, på fest. Man ble veldig usårbar på en måte, all konfrontasjon gikk rett på en selv, og man kunne håndtere det fortløpende. Problemet var bare, jeg hadde lyst på både partner og barn. Jeg hadde lyst til å være en del av en gruppe som man ikke så lett kunne bryte fra, eller bli dumpet ut av. En blodsgjeng! (que barbarmusikk).

Så.. spørsmålet er da, kan man være kunstner og ha familie og være lykkelig? Hva skjer med "lide for kunsten" konseptet? at misær avler store verk? Kommer all kunst bli om baby, villa, golden retriver, volvo, oppvasken og klisjén eller kommer den bare til å opphøre?

Jeg synes det er klart lettere å bare sitte med sin vin og sigarett og føle på vonde ting i sitt atelje, enn det er å lære å leke med et barn, lytte til og klemme sin mor, og lage middag og alltid sove med sin partner og ITILLEGG skape kunst. Men hvem sa det skulle være lett?

Jeg fordømmer ingen kunstnere som velger å ikke få barn, jeg forstår de godt. Jeg forteller bare at (hva jeg vet til nå) så går det ann å ha begge deler. Det er ikke lett men det går! Håper jeg! (Ironisk om alt shiter seg om et par år haha :/ )

Jeg vil tipse om en god venn og kollega Ulrika Linder sin prosjekt diskbenksteknaren

https://www.instagram.com/diskbankstecknaren/

apropos det å være kunstner og mor.

ha en videre fin dag.

 

Utstilling i København 18 - 22 mai 2016 by Mailind Solvind Mjøen

Jeg ble spurt av en god kollega (Iben Andersen) om å være med på en gruppeutstilling "Det argumenterer vi ikke for".

Utstillingen arrangeres av Kvinderådet i samarbrid med kulturproduksjonskollektivet "Indgrep" i forbindelse med den internasjonale kvinne konferansen "Women Deliver" (16-19 mai) og "Talk Town" (18-20 mai). "Talk Town" setter fokus på kjønn, likestilling og feminisme Talk Town sætter fokus på køn, ligestilling og feminisme, i anledning af Danmarks værtskab for den internationale kvindekonference. 

Utstillingen er i lokalene i Staldgade 74 (hører sammen med ateljene Fællesskabet.

Selv om utstillingen åpner onsdag 18 så er vernissaget torsdag 19 mai kl 17 - 22

Åpningstider ellers er 16 - 20 og utstillingen er ferdig på søndag.

Jeg kommer til å vise en del av "FEMINISTMONSTER" prosjektet. Lyd fra "HATdokumentet" er med også.

 

 

Jeg gleder meg masse! Jeg kommer å være på plass (i København) fra 17 til 20 mai, med baby og partner og hele sulamitten. Håper vi sees!

Ha en fin dag

Ny webside my oh my! by Mailind Solvind Mjøen

Å lage en ny webside er jammen ikke lett!

Mitt kunstnerskap bærer preg av hurtige ut og inn flytt av leiligheter, samboerskap og bofelleskap, hastige deadlines og emosjonelt styrte navnsetting av mapper og et hav av eksterne harddisker og minnepinner.

Å gå igjennom alt materiale er som å reise tilbake i tiden. Bilder fra utstillinger, kasserte prosjekter, for lengst glemte personer, steder, hendelser som skrolles fram. Jeg ender opp med dobbelt så mye arbeid fordi jeg finner hauger av prosjekter som skulle blitt gjort klare, bedre, tekster som ikke henger sammen, for ikke å snakke om dokumentasjonsmapper som heter ting som "BACKUP reiselodan" og "seremoni01" (som om det var flere seremonier? hva slags seremoni er det snakk om her egentlig?). Det hele minner litt om et roteloft (som i amerikanske filmer fran 80tallet). Man vil bare sitte dagen lang å prøve gamle klær, lese gamle blader og titte i støvete kister. Gjennom alle de år med utstillingsarbeid, organisering, dvd-brenning, dokumentering så har jeg samlet på meg en god del av andres kunstverk også. Som en igjenglemt vott eller noens skjerf. Så mye kunstverk som har blitt produsert gjennom tiden! tenk på all den kunsten der ute som aldri ser dagens lys. Så utrolig spennende tanke!

Det mest positive med hele prosessen er at jeg stadig ender opp med tanken -Jøss! jeg har jammen rukket å produsere en hel del! Oj der var det prosjektet, og der var det. Det hadde jeg jammen glemt!

Så nå er neste steg å legge ut prosjektene og dokumentasjon så verden får ta en titt på spetakkelet. Det underfundige og o-store-roteloftet ala sonnenwind-universet-med-det-rare-i. Det kommer ta litt tid, but Im getting there!

in til videre, ha en fin kveld.

Mailind