SIAMESISK, utstilling på Oppland kunstsenter i Lillehammer 09nov-15des 2019 by Mailind Solvind Mjøen

IMG_6890.JPG

Hva arbeider du med nå, og hva er du opptatt av for tiden? Fortell gjerne om hva du skal vise på SIAMESISK og/eller andre aktuelle arbeider du holder på med.

Akkurat nå jobber jeg med en serie kunstfotografier om fødsel, nedlegging av fødesteder og økt ønske om flere barn i Norge. Jeg jobber politisk, og samfunnskritisk, de siste årene ofte med kvinnerollen. Jeg utforsker for tiden mammarollen, morsinstinktet, mor og barn-forhold og tilknytning og mor-kunstnerforholdet. Jeg utforsker de synkende fødetallene i verden, Norden, Norge. Hva er årsaken? Er det miljøgifter og mikroplast? Er det politisk og samfunnsorientert med manglende tilrettelegging og større valgmuligheter? Hvordan ser framtiden ut? Et dystopisk mareritt eller et nytt verdenssystem?

Det kan føles klisjé å kverne om feminisme, likestilling, amming, fødsler og moderskap men desto mer trøttsamt er det at vi trenger å sette søkelyset på disse temaer igjen. Som kunstner kan jeg ikke annet en å tulle, le og fjolle litt rundt dette, men den underliggende smaken i munnen er besk. På visse punkter har vi tatt noen alvorlige steg tilbake.

Verkene jeg kommer til å vise på SIAMESISK er nok av de aller siste jeg har laget. Jeg elsker å vise rykende ferske prosjekter. Med skrekkblandet fryd. Håper de når fram til publikum.

IMG_6895.JPG

På hvilken måte tror du din tilknytning til Innlandet vil påvirke ditt arbeid som kunstner?

Som en kunstner som har bodd og virket veldig mange steder både i innland og utland kjenner jeg en merkelig lettelse av å komme ”hjem” igjen. Jeg var ikke klar over at jeg hadde tilhørighet og var formet såpass av Hedmarken at jeg skulle kjenne tilknytning. Det kom som et sjokk egentlig. Som kunstner er man jo ofte litt utenfor eller litt annerledes i utgangspunktet og da å kjenne på tilhørighet eller en barnlig gjenkjenning, var veldig spesielt og litt uventet. Selv om opposisjonen er kunstnerens plass så er det deilig å kjenne seg en del av folket og landskapet. Naturen var også slående når jeg flyttet hjem igjen. Mjøsa er litt som oksygen for øyet. Nesten så jeg kan kjenne pupillen utvide seg. Jeg dras mot Mjøsa og tomrommet over spesielt. Når man har bodd i utlandet får man et annet perspektiv på sitt hjemland og kommune. Man ser ting man ikke så før, eller tok for gitt. Norge har en helt spesiell natur, som vi kan se oss litt blind på når vi bor her. Ellers jobber jeg jo alltid med mennesker på noe vis, menneskelige temaer og menneskeansikter. Så jeg vil alltid formes av menneskene på stedet jeg bor.

 

Kunstlæreren (Desember 14, 2016) by Mailind Solvind Mjøen

Så spennende! Jeg eter opp pedagogikken med begge hender og koser meg!

Når det er sagt, sånn ser mine dager ut:

05.00 Klokka ringer, må skrues av med lynets hastighet så ingen andre våkner.

05.20 forsiktig forsiiiiktig disconnect sønn fra pupp, smyg ut som en ninja og håp på det beste.

05.30 fikse face og klær, sønn våknet uansett så fikse klær på sønn også, og sette på kaffe til sambo og termoser, lage mat til sønn og megselv, lage matpakker: husk to matpakker, kaffe, frukt x 3, vannflaske, pakke sekk: husk hodetelefoner, ta ut mat til hund (som har allergi og må ha spesi-mat som er fryst og må tines)

06.00 være klar med alt, gå opp med sønn (helst med godt humør og ro i stemme), ytterklær+sko i handen, stelleveske og sønnens mat på fjøl samt egen mat i hand og ryggsekk på rygg, for å overlevere sønn til mormor (min mor)

06.07 sitte i bil, enten sambo eller morfar(min far) ettersom hvor hvem skal, kjør til Hamar. Spis frukost.

06. 45 framme på togstasjon, les alle avis framsidene (har ikke råd å kjøpe noen) putt i øreplugger, sett på podkast, men husk å sett alarm på 08.23 så jeg ikke havner i drammen.

07.08 gå på toget. Pass på å gå på lenger bak for å få bra sitteplass i stillekupe. Litt avhengig av skoledagen som kommer: enten jobb, fram med laptop, les, eller sov. igjen HUSK ALARM!

08.23 når alarm går, fort! sett på die antwoord høyt for ikke å sovne igjen! sett deg opp og se ut vinduet.

08.32 gå av på nasjonalteateret. Gå opp mot Høyskolen i Oslo og Akershus, pass på å ikke tryn, som jeg allerede har gjort 2 ganger, rett på facet på flat mark. Si hei til uteliggermannen.

08.47 gå inn hoved inngang, gå opp alle trappene til tredje, husk det er god trim. Entre klasserum og smil <3

14.00 Undervisning slutt (avhengig av prosjektarbeid eller ikke, seneste tog kl 17.28 for å kanskje få glimt av sønn.. kanskje) gå til togstasjon

14.28 togstasjon, husk å sms hvemdetnåersomkjører at jeg kommer fram 15.56, husk å alltid se så ung du kan ut da øvre aldersgrense på studentrabatt i Norge er 30 år. Sov, spis, jobb ettersom.

15.56 framme i Hamar, om det ikke er signalproblemer, gå av og inn i bil, kjør i tykkeste rush-trafikk til Elverum

16.45 kanskje framme i Elverum hvis heldig. Klemme sønnen, lese bok, amme, kose

17.20 middag med sønn, sambo og sambos bror, som hjelper mormor med de tunge løftene.

18.00 felles dusj med sønnen.

19.00 leggetid for sønn og hund, kan vare til 21.00 om uheldig.

20.00 Jobbe med skolearbeid, sjekke alle mail.

21.00 samvær med sambo og eventuelle ting som må gjøres som julegaver, henge opp et speil, sy en lapp i en bukse, rydde, vaske klær, henge opp klær. Eventuelt samtale med pedagog-mormor om sønnens utvikling, hva de har gjort osv.

22.30 leggetid, men finne fram klær til sønn, seg selv og, om jeg orker, fikse noe matpakke greier, si ifra til barnepasserne om når dagen begynner i morgen, si ifra til hvemdetnåersomkjører. Husk å lade alle ting som telefon, batteripack, laptop.

og alt dette forskyves når jeg har praksis, da begynner jeg tidligere og kommer hjem senere.

men det er gøy da! jeg lover!

 

Å være kunstner og mamma samtidig! by Mailind Solvind Mjøen

Jeg har da vært mamma nå i knappt 1 år så her er ingen allviter inte!

Jeg har vært opptatt av denne problematikken/dilemma/valget i mange år. Jeg oppserverte at flere av de største kunstnerne jeg møtte (også av kjønn:kvinne) ikke hadde barn. De har viet sitt liv til å jobbe med kunst i stedet for familie.

Er det i det heletatt mulig? tenkte jeg. Å være kunstner er en hårfin balanse mellom massiv ego og dårlig selvtillit (iværtfall er dette min erfaring). Du må holde deg selv oppe, si "shit så bra jeg er! Dette fikser du! Ja nå traff du spikeren på hode!", samtidig som en vis bakkekontakt kreves, da du tross alt lever i et samfunn, møter folk (om enn så lite) og har relasjoner til andre mennesker. Jeg merker at jeg kan være fraværende, til tider selvsentrert når jeg jobber som mest med kunst. Å bare ta hand om seg selv og kun konsentrere seg om jeg-et og sine egne tanker og ideer er jo ofte det som skal til, og hvordan passer barn inn i dette? Som kvinne og kunstner merker jeg også at det fins en annen forventning enn om jeg hadde vært mann og kunstner. Jeg skal sette barn og familie forran kunstkarriere, og det er ikke tilgitt å dyrke mitt eget på samme måte som kanskje mannlige kunstnere får lov til eller tar seg friheten til. Historisk sett har vi jo til og med begreper/konsepter som "det mannlige geniet".

En periode lusket tanken i bakhodet om at det beste for kunstnerskapet måtte være å være singel, ensom, på fest. Man ble veldig usårbar på en måte, all konfrontasjon gikk rett på en selv, og man kunne håndtere det fortløpende. Problemet var bare, jeg hadde lyst på både partner og barn. Jeg hadde lyst til å være en del av en gruppe som man ikke så lett kunne bryte fra, eller bli dumpet ut av. En blodsgjeng! (que barbarmusikk).

Så.. spørsmålet er da, kan man være kunstner og ha familie og være lykkelig? Hva skjer med "lide for kunsten" konseptet? at misær avler store verk? Kommer all kunst bli om baby, villa, golden retriver, volvo, oppvasken og klisjén eller kommer den bare til å opphøre?

Jeg synes det er klart lettere å bare sitte med sin vin og sigarett og føle på vonde ting i sitt atelje, enn det er å lære å leke med et barn, lytte til og klemme sin mor, og lage middag og alltid sove med sin partner og ITILLEGG skape kunst. Men hvem sa det skulle være lett?

Jeg fordømmer ingen kunstnere som velger å ikke få barn, jeg forstår de godt. Jeg forteller bare at (hva jeg vet til nå) så går det ann å ha begge deler. Det er ikke lett men det går! Håper jeg! (Ironisk om alt shiter seg om et par år haha :/ )

Jeg vil tipse om en god venn og kollega Ulrika Linder sin prosjekt diskbenksteknaren

https://www.instagram.com/diskbankstecknaren/

apropos det å være kunstner og mor.

ha en videre fin dag.

 

Utstilling i København 18 - 22 mai 2016 by Mailind Solvind Mjøen

Jeg ble spurt av en god kollega (Iben Andersen) om å være med på en gruppeutstilling "Det argumenterer vi ikke for".

Utstillingen arrangeres av Kvinderådet i samarbrid med kulturproduksjonskollektivet "Indgrep" i forbindelse med den internasjonale kvinne konferansen "Women Deliver" (16-19 mai) og "Talk Town" (18-20 mai). "Talk Town" setter fokus på kjønn, likestilling og feminisme Talk Town sætter fokus på køn, ligestilling og feminisme, i anledning af Danmarks værtskab for den internationale kvindekonference. 

Utstillingen er i lokalene i Staldgade 74 (hører sammen med ateljene Fællesskabet.

Selv om utstillingen åpner onsdag 18 så er vernissaget torsdag 19 mai kl 17 - 22

Åpningstider ellers er 16 - 20 og utstillingen er ferdig på søndag.

Jeg kommer til å vise en del av "FEMINISTMONSTER" prosjektet. Lyd fra "HATdokumentet" er med også.

 

 

Jeg gleder meg masse! Jeg kommer å være på plass (i København) fra 17 til 20 mai, med baby og partner og hele sulamitten. Håper vi sees!

Ha en fin dag

Ny webside my oh my! by Mailind Solvind Mjøen

Å lage en ny webside er jammen ikke lett!

Mitt kunstnerskap bærer preg av hurtige ut og inn flytt av leiligheter, samboerskap og bofelleskap, hastige deadlines og emosjonelt styrte navnsetting av mapper og et hav av eksterne harddisker og minnepinner.

Å gå igjennom alt materiale er som å reise tilbake i tiden. Bilder fra utstillinger, kasserte prosjekter, for lengst glemte personer, steder, hendelser som skrolles fram. Jeg ender opp med dobbelt så mye arbeid fordi jeg finner hauger av prosjekter som skulle blitt gjort klare, bedre, tekster som ikke henger sammen, for ikke å snakke om dokumentasjonsmapper som heter ting som "BACKUP reiselodan" og "seremoni01" (som om det var flere seremonier? hva slags seremoni er det snakk om her egentlig?). Det hele minner litt om et roteloft (som i amerikanske filmer fran 80tallet). Man vil bare sitte dagen lang å prøve gamle klær, lese gamle blader og titte i støvete kister. Gjennom alle de år med utstillingsarbeid, organisering, dvd-brenning, dokumentering så har jeg samlet på meg en god del av andres kunstverk også. Som en igjenglemt vott eller noens skjerf. Så mye kunstverk som har blitt produsert gjennom tiden! tenk på all den kunsten der ute som aldri ser dagens lys. Så utrolig spennende tanke!

Det mest positive med hele prosessen er at jeg stadig ender opp med tanken -Jøss! jeg har jammen rukket å produsere en hel del! Oj der var det prosjektet, og der var det. Det hadde jeg jammen glemt!

Så nå er neste steg å legge ut prosjektene og dokumentasjon så verden får ta en titt på spetakkelet. Det underfundige og o-store-roteloftet ala sonnenwind-universet-med-det-rare-i. Det kommer ta litt tid, but Im getting there!

in til videre, ha en fin kveld.

Mailind