Hva arbeider du med nå, og hva er du opptatt av for tiden? Fortell gjerne om hva du skal vise på SIAMESISK og/eller andre aktuelle arbeider du holder på med.
Akkurat nå jobber jeg med en serie kunstfotografier om fødsel, nedlegging av fødesteder og økt ønske om flere barn i Norge. Jeg jobber politisk, og samfunnskritisk, de siste årene ofte med kvinnerollen. Jeg utforsker for tiden mammarollen, morsinstinktet, mor og barn-forhold og tilknytning og mor-kunstnerforholdet. Jeg utforsker de synkende fødetallene i verden, Norden, Norge. Hva er årsaken? Er det miljøgifter og mikroplast? Er det politisk og samfunnsorientert med manglende tilrettelegging og større valgmuligheter? Hvordan ser framtiden ut? Et dystopisk mareritt eller et nytt verdenssystem?
Det kan føles klisjé å kverne om feminisme, likestilling, amming, fødsler og moderskap men desto mer trøttsamt er det at vi trenger å sette søkelyset på disse temaer igjen. Som kunstner kan jeg ikke annet en å tulle, le og fjolle litt rundt dette, men den underliggende smaken i munnen er besk. På visse punkter har vi tatt noen alvorlige steg tilbake.
Verkene jeg kommer til å vise på SIAMESISK er nok av de aller siste jeg har laget. Jeg elsker å vise rykende ferske prosjekter. Med skrekkblandet fryd. Håper de når fram til publikum.
På hvilken måte tror du din tilknytning til Innlandet vil påvirke ditt arbeid som kunstner?
Som en kunstner som har bodd og virket veldig mange steder både i innland og utland kjenner jeg en merkelig lettelse av å komme ”hjem” igjen. Jeg var ikke klar over at jeg hadde tilhørighet og var formet såpass av Hedmarken at jeg skulle kjenne tilknytning. Det kom som et sjokk egentlig. Som kunstner er man jo ofte litt utenfor eller litt annerledes i utgangspunktet og da å kjenne på tilhørighet eller en barnlig gjenkjenning, var veldig spesielt og litt uventet. Selv om opposisjonen er kunstnerens plass så er det deilig å kjenne seg en del av folket og landskapet. Naturen var også slående når jeg flyttet hjem igjen. Mjøsa er litt som oksygen for øyet. Nesten så jeg kan kjenne pupillen utvide seg. Jeg dras mot Mjøsa og tomrommet over spesielt. Når man har bodd i utlandet får man et annet perspektiv på sitt hjemland og kommune. Man ser ting man ikke så før, eller tok for gitt. Norge har en helt spesiell natur, som vi kan se oss litt blind på når vi bor her. Ellers jobber jeg jo alltid med mennesker på noe vis, menneskelige temaer og menneskeansikter. Så jeg vil alltid formes av menneskene på stedet jeg bor.