About

Det politiske er personlig var det noen som sa, i mitt kunstnerskap gjelder det samme. Eller.. mitt kunstnerskap er både politisk og personlig, sammen. Jeg må kommentere verden, men jeg gjør det utifra meg selv. Dette er kanskje en selvsagthet for noen, men jeg føler det er viktig å si det likevel. Formatet varierer etter behov selv om fotografi, lyd, video har dominert de siste årene. min kunst er et sammensurium av en leken, barnlig, indre verden og en brutalt ekte ytre verden.

Med teater/impro som bakgrunn så ligger det performative nærtliggende i mitt uttrykk. Å bruke meg selv, fysisk, i prosjektet kjens rettferdig (hvorfor skal noen andre utsettes for dette?). Meg selv og min kropp er det eneste jeg er sikker på, og som jeg vet hva jeg er kapabel til og hvordan jeg kan brukes. Faren ligger i overeksponeringen. Kanskje en av grunnene til at jeg aldri gikk videre med skuespillerdrømmen var hvor slitsomt den konstante analysen av andre var. Å bli stirret på til minste detalj. Man blir helt utslitt. Derfor elsker jeg også å jobbe med andre mennesker både i samarbeid men også som fotografiobjekter, dog fins det en ganske stor risiko der også. Prosjektet blir mer flytende. Ofte kan helt uforutsigbare ting skje, særlig når man jobber med vanlige folk og ikke profesjonelle (modeller, skuespillere, dansere). Det er litt spennende, men man må tåle litt kaos, og man må slippe taket og la ting bli litt som de blir.

Barnlighet:

I lang tid har mitt kunstuttrykk slått ann hos barn spesielt, uansett hva det underliggende temaet er (netthat, antifeminisme, vold). Når jeg spør sier de det er “fordi det er så mye farger” eller “så mange detaljer”. Jeg innser at jeg liker det samme. Banalt kanskje, men det er akkurat det samme som jeg syntes som barn. Den barnlige, lekne gir ofte et kitchy, til tider glorete uttrykk. Jeg liker prikker, sterke farger, saker som glitrer, sprettballer og fjær, kosedyr og morsomme masker, plastblomster, selvlysende ting, diskolys og parykker. Det er ikke-kunst, den ulovlige, utrendige, fantacy-fabeldyr, surialistiske og photoshopede. Det folkelige og litt harry. Lenge lenge forsøkte jeg å skjule denne delen, jeg skammet meg litt. Folk lo litt. “dette er jo ikke kunst”. Men hvorfor skal ikke det være lov, og hvem er det som bestemmer?

More is more. Jeg nekter å bøye meg! Jeg skaper mitt eget univers, der alt er lov! Der JA-ordet regjerer! Jo, det er kult med to forskjellige strømper, selv om jeg er voksen! Ja, jeg ser ut som en kulturtante! Det er greit, det er lov og bare vent, når jeg blir 70 skal jeg jaggu gå med turban med diamant på! Jeg skal ha så mye flagrende gevanter at du blir kvalm! Jeg skal snakke om følelser og kle meg i batikk, klemme trær og ha kurvstol!

Samfunnet:

Jeg føler et ansvar, som menneske og kunstner, å kommentere verden og samfunnet. Mitt ansvar som kunstner er å forsøke å se ting utenifra, eller fra en annen vinkel, eller så si det høyt, det som ingen vil eller tør si. Å være kunstner, for meg, er å ha et frikort. Jeg får lov å være bardus og brautende. Jeg får lov å være sint og å skrike. Når det er sagt har alt en pris. Man må stå i stormen og kaoset uansett om det er ubehagelig. Klart det er en slitasje, men det er for meg en del av pakken.

Man kan ikke bare gli igjennom verden og ikke engasjere seg. Min samvittighet og empati forbyr det. Jeg nekter å bli kynisk, jeg nekter å være ironisk. Jeg står her, og ser rett på deg og jeg hører hva du sier! Jeg tar deg på alvor!

Mailind Solvind Mjøen
20 jan. 2016