Jeg har da vært mamma nå i knappt 1 år så her er ingen allviter inte!
Jeg har vært opptatt av denne problematikken/dilemma/valget i mange år. Jeg oppserverte at flere av de største kunstnerne jeg møtte (også av kjønn:kvinne) ikke hadde barn. De har viet sitt liv til å jobbe med kunst i stedet for familie.
Er det i det heletatt mulig? tenkte jeg. Å være kunstner er en hårfin balanse mellom massiv ego og dårlig selvtillit (iværtfall er dette min erfaring). Du må holde deg selv oppe, si "shit så bra jeg er! Dette fikser du! Ja nå traff du spikeren på hode!", samtidig som en vis bakkekontakt kreves, da du tross alt lever i et samfunn, møter folk (om enn så lite) og har relasjoner til andre mennesker. Jeg merker at jeg kan være fraværende, til tider selvsentrert når jeg jobber som mest med kunst. Å bare ta hand om seg selv og kun konsentrere seg om jeg-et og sine egne tanker og ideer er jo ofte det som skal til, og hvordan passer barn inn i dette? Som kvinne og kunstner merker jeg også at det fins en annen forventning enn om jeg hadde vært mann og kunstner. Jeg skal sette barn og familie forran kunstkarriere, og det er ikke tilgitt å dyrke mitt eget på samme måte som kanskje mannlige kunstnere får lov til eller tar seg friheten til. Historisk sett har vi jo til og med begreper/konsepter som "det mannlige geniet".
En periode lusket tanken i bakhodet om at det beste for kunstnerskapet måtte være å være singel, ensom, på fest. Man ble veldig usårbar på en måte, all konfrontasjon gikk rett på en selv, og man kunne håndtere det fortløpende. Problemet var bare, jeg hadde lyst på både partner og barn. Jeg hadde lyst til å være en del av en gruppe som man ikke så lett kunne bryte fra, eller bli dumpet ut av. En blodsgjeng! (que barbarmusikk).
Så.. spørsmålet er da, kan man være kunstner og ha familie og være lykkelig? Hva skjer med "lide for kunsten" konseptet? at misær avler store verk? Kommer all kunst bli om baby, villa, golden retriver, volvo, oppvasken og klisjén eller kommer den bare til å opphøre?
Jeg synes det er klart lettere å bare sitte med sin vin og sigarett og føle på vonde ting i sitt atelje, enn det er å lære å leke med et barn, lytte til og klemme sin mor, og lage middag og alltid sove med sin partner og ITILLEGG skape kunst. Men hvem sa det skulle være lett?
Jeg fordømmer ingen kunstnere som velger å ikke få barn, jeg forstår de godt. Jeg forteller bare at (hva jeg vet til nå) så går det ann å ha begge deler. Det er ikke lett men det går! Håper jeg! (Ironisk om alt shiter seg om et par år haha :/ )
Jeg vil tipse om en god venn og kollega Ulrika Linder sin prosjekt diskbenksteknaren
https://www.instagram.com/diskbankstecknaren/
apropos det å være kunstner og mor.
ha en videre fin dag.