About
Det politiske er personlig var det noen som sa, i mitt kunstnerskap gjelder det samme, både politisk og personlig, sammen. Jeg må kommentere verden, men jeg gjør det utifra meg selv. Dette er en selvsagthet, men viktig likevel. Formatet varierer etter behov selv om fotografi, lyd, tekstil, video har dominert. min kunst er et sammensurium av lek, barnlig, introvert og brutalt ekte, ytre, politisk.
Med en scenisk bakgrunn ligger det performative nært i mitt uttrykk. Å bruke meg selv kjens rettferdig (hvorfor skal noen andre utsettes for dette?). Meg selv og min kropp er det eneste jeg har sikkert. Faren ligger i overeksponeringen. Man blir helt utslitt. Derfor elsker jeg også å jobbe med andre mennesker både i samarbeid men også som objekt, dog fins det en risiko der også. Prosjektet blir flytende og uforutsigbart. Jeg lar meg påvirke. Det er spennende og kaotisk, å slippe taket og la ting bli litt som de blir.
The political is personal, someone said, in my artistry the same applies, both political and personal, together. I have to comment on the world, but I do it from within myself. This goes without saying, but important nonetheless. The format varies according to need, although photography, sound, textiles and video have dominated. my art is a mixture of play, childish, introverted and brutally real, external, political. With a scenic background, the performative is close to my expression. Using myself feels fair (why should anyone else be subjected to this?). Myself and my body are the only things I have for sure. The danger lies in the overexposure. You become completely exhausted. That is why I also love working with other people both in collaboration but also as an object, although there is a risk there too. The project becomes fluid and unpredictable. I allow myself to be influenced. It's exciting and chaotic, to let go and let things be a little as they are.
Barnlighet:
Mitt kunstuttrykk slår ofte ann hos barn, uansett hva det underliggende temaet er (hat, sorg, hets, skrekk). Når jeg spør sier de det er “fordi det er så mye farger” eller “så mange detaljer”. Jeg innser at jeg liker det samme. Den barnlige, lekne gir ofte et kitchy, til tider glorete uttrykk. Jeg liker sterke farger, saker som glitrer, sprettballer og fjær, kosedyr og morsomme masker, plastblomster, selvlysende ting, diskolys og parykker. Det er ikke-kunst, den ulovlige, teite, manestream, photoshopede. Det folkelige litt harry. Lenge forsøkte jeg å undertrykke denne delen, jeg skammet meg litt. Men har innsett at uttrykket er uungåelig.
Childishness: My artistic expression often strikes a chord with children, no matter what the underlying theme is (hate, grief, excitement, horror). When I ask, they say it is "because there are so many colours" or "so many details". I realize I like the same thing. The childish, playful often gives a kitschy, sometimes gaudy expression. I like bright colors, things that sparkle, bouncy balls and feathers, stuffed animals and funny masks, plastic flowers, fluorescent things, disco lights and wigs. It is non-art, the illegal, silly, manestream, photoshopped. The folk-ish almost outside-artsy. For a long time I tried to suppress this part, I was a little ashamed. But have realized that the expression is inevitable.Samfunnet:
Jeg føler et overveldende ansvar, som menneske og kunstner, å kommentere verden og samfunnet. Gå inn i tema som er vonde, fæle, traumatiske. Mitt ansvar er et skråblikk, en annen vinkel, å si det høyt, være bardus, brautende, være sint, å skrike. Et ubehagelig selvbestemt ansvar å stå i storm, kaos og ubehag. Det er slitsomt men det føles meningsfullt.
Sinne er en heftig drivkraft, også fortvilelse, sorg, skrekk, sjokk. Jeg velger å ikke være ironisk, jeg velger å bli berørt, jeg velger å se rett på og snakke direkte til.
The community: I feel an overwhelming responsibility, as a human being and an artist, to comment on the world and society. Go into topics that are painful, hideous, traumatic. My responsibility is a slanted glance, a different angle, to say it out loud, to be rude, bragging, to be angry, to scream. An unpleasant self-determined responsibility to stand in storm, chaos and discomfort. It's tiring but it feels meaningful. Anger is a powerful driving force, also despair, grief, horror, shock. I choose not to be ironic, I choose to be touched, I choose to look directly at and speak directly to.Mailind Solvind Mjøen
okt. 2021